Fra mitt første møte med yoga og frem til i dag har selve betydningen sakte men sikkert endret seg. Derfor er det viktig for meg å være ydmyk i forhold til hva DITT utgangspunkt er idet du for første gang deltar på en time.
Det handler mindre om å 'gjøre' yoga. Egentlig blir det motsatt. Mindre fokus på å 'gjøre' og mer fokus på å være. Dvs være bevisst til stede med hva som skjer i kropp og sinn underveis i hva enn som utføres. Hva som skjer underveis i de fysiske øvelsene som svært ofte kan relateres mentalt til hverdagen.
'Problem' oppstår i motstand mot hva som faktisk er reelt her og nå. Lidelse kommer ikke fra situasjonen i seg selv, men fra håndteringen av den. Kan jeg ikke godta at noe er skjedd og ønsker jeg å fravike fra at noe faktisk ER reelt, så skapes det sterk motstand og lidelse både i kropp og sinn. Fysisk eller mental smerte er ofte noe som ønskes å rømme fra og ønske ikke var der, men da skapes bare enda mer lidelse.
Yoga er da å gi kropp og sinn SPACE til å gå inn i en situasjon uten å ønske at noe er annerledes. Ja, selvsagt jobbe dedikert, men først godta hva som er her og nå.
Dermed også gi sinnet en pause fra hverdagens jag om å måtte ordne eller fikse noe hele tiden.
Matta blir en lekegrind, et rom for å eksperimentere fritt. Hva kan kroppen få til? Hva skjer mentalt når det fysiske blir utfordret? Hva med frustrasjon og sinne underveis, kan det godtas eller ønskes det bort? Kan jeg tillate meg selv å kun observere, være nysgjerrig på hva som foregår? Fange det opp!
Jeg elsker det fysiske, å virkelig utfordre meg selv og de som tilfeldigvis befinner seg i umiddelbar nærhet. MEN! Hva som settes enda høyere er det solide yogiske prinsipp som står bak mye av hvordan jeg ønsker å både være som menneske og hvordan jeg ønsker se andre: Ahimsa. Som betyr ikke-vold. Mer inngående enn å ikke skade andre så starter det med meg, tanker og holdninger i min indre verden, hvor lett og ubevisst tråkker jeg egentlig på meg selv? Eller hvor raus kan jeg være mot meg selv og godta, til og med kanskje elske en flaw eller et utbrudd der og da? Kan det til og med være vakkert?
Kan jeg akkurat nå i dette øyeblikket være god nok?
Alt henger sammen. Skader jeg meg, skader jeg deg. Skader jeg deg, skader jeg meg. Yoga = union. Kropp, sinn, sjel. Og alt og alle henger sammen.
Før du kommer inn på min time bryr jeg meg veldig om deg, uavhengig av hvor du kommer fra, hva du jobber med, hva status du har, hvilken fortid du har. Irrelevant.
Inn i hjertet. Med en gang. Hvorfor ikke liksom? 🙏🏽
