Ok, i mange år led jeg med kroniske smerter.
Jeg sier "led", fordi det drev livet mitt. Og jeg var snar med å legge skylden på annet / andre:
Eksempelvis meg selv, for noe jeg utførte som påførte smerte, eller leger eller andre behandlere som aldri var gode nok, helsevesenet som ikke var godt nok.
This and that som skjedde, som jo MÅ ha skylden...for hvordan jeg har det.
Hva gjør alt dette til meg?
Et offer. Hva er et offer? Et menneske som har mistet sin autonomi. Sin egen power.
Passivitetsrollen inntas, og det forventes nærmest at noe annet / noen andre skal endre seg eller fikse meg.
Mitt fokus er da utenfor meg selv.
Hvor langt kommer jeg med det? Jeg kommer ikke lenger enn rundt og rundt i en egen sirkel av negativitet...
No no no....
Det er ikke før jeg tok solid eierskap i eget liv at noe begynte å skje.
Jeg sluttet å skylde på andre.
Hvordan jeg har det er KUN formet av hvordan jeg har det med meg selv, hvordan jeg ser på meg selv, hvordan jeg behandler meg selv. Og herfra kan jeg begynne å se på andre.
Hva om ingenting er urettferdig. Hvordan jeg tar innover meg selv hva andre gjør, hvordan jeg føler meg er totalt mitt eget ansvar.
Selvsagt kan jeg påpeke urett - men det er stor forskjell på å tydelig sette grenser og gi beskjed, i forhold til å la andre mennesker bestemme hvordan jeg skal føle meg.
Det er EN side av å være / bli mer bevisst egne mønster.
Den andre siden er VEL så viktig: Hvor mye kan jeg følge med på hvor god jeg er mot meg selv, hvor mye jeg kan løfte meg selv opp. Hvor konstruktiv evner jeg å være i krevende situasjoner. Eller hvor sentrert. Tålmodig. Raus...
Mot meg selv først - og så mot mine medmennesker. Dette er noe jeg daglig prøver, og ikke alltid er like god til. Men jeg prøver. Først og fremst godta at jeg tross alt er jo bare et menneske, med mine feil. Vi gjør gjerne alle vårt beste....
Patience...
Self Love...
💚