Min oppvekst var trøblete. Jeg var ubevisst mine tanker, jeg hadde ingen anelse om hvorfor jeg ikke var glad i meg selv eller hvorfor utryggheten var som et tykt kvelende tildekkende teppe. Alt var diffust og uklart. Jeg hadde jo ingen verktøy.
I min usikkerhet var jeg det perfekte offer for mobbing. Jeg trykket det virkelig til meg, som om jeg aksepterte at slik skulle det være. Det var i virkeligheten grusomt, og jeg sank mer og mer sammen. Jeg mislikte meg selv og for hver gang jeg tråkket på meg selv så var deg som en nytt kutt i armen.
Min egen værste fiende stod frem, et mønster av å ikke stole på noen, ei heller meg selv, vokste seg stort.
Et evig tilbakevendende monster av veksling mellom smerte og likegyldighet. Jeg hadde solid sosial angst, med påfølgende usikkerhet, selvmedlidenhet, uro og forvirring.
Å være god nok. Å bli sett. Å bli hørt. Det var så vanskelig å være rå og åpent sårbar når jeg ikke stolte på verken meg selv eller de rundt. Jeg hadde ingen ressurser til å hjelpe meg å stanse opp, se på egne mønstre, finne ut hva som egentlig foregikk.
Heldigvis (som jeg skulle forstå mer av noen år senere) havnet jeg i et forhold med et menneske som slet med rusmisbruk. Jeg ble raskt medavhengig. Det var som om jeg ikke hadde noe forhold til egne grenser for hva jeg kunne tillate. Jeg levde fullstendig gjennom det andre mennesket. Jeg lot meg selv overkjøre fordi jeg ikke hadde lært om hvem jeg egentlig var og hvordan være glad i meg selv.
Sakte men sikkert møtte jeg en selvhjelpsgruppe hvor jeg begynte reisen på å gå i dybden. Det gikk ekstremt sakte, for jeg startet jo på null. Men det var en start! Årene gikk, og det var egentlig ikke før ryggen kollapset før alt virkelig skjøt fart. En, to, tre prolapser på rekke og rad, og jeg var tvunget inn i et modus av å virkelig begynne å ta vare på meg selv. Både fysisk og psykisk. Det som faktisk skjedde var at de følelsene jeg virkelig slet med, begynte å sette seg i kroppen! Fysiske smerter tvunget frem av ubearbeidede følelser.
Jeg fant etterhvert lærere som virkelig inspirerte og resonnerte. Jeg startet med yoga og meditasjon. Jeg dro til Mexico (3 ganger) og utdannet meg til yoga lærer. Og mye mer. Hele denne reisen, med all jobb innvendig, med all smerte utvendig, har vært helt fantastisk.
Etter at jeg utdannet meg som yogalærer, skjedde det voldsomme omveltninger. Jeg hadde ikke lenger motivasjon til min gamle dagjobb. Den var svært godt betalt, men det økonomiske betydde lite. Jeg visste jeg måtte følge hjertet, min indre veiviser. Jeg møtte selvsagt hindringer på veien og motstand, og spørsmålet ‘dersom du ikke lykkes, og klarer deg som lærer, da vil du vel vende tilbake til en trygg dagjobb?’ Svaret hos meg var klingende, klart og tydelig: Selvsagt ikke! Jeg satset med hele meg. Jeg visste at dette løpet skulle stås ut. Det resonerte tydeligere enn noe annet hadde gjort tidligere. En klarhet som var helt fantastisk og uunngåelig å vende meg bort ifra.
Uvurderlig læring underveis
Det ble viktig for meg å finne noe som driver meg. Jeg fant det ved å lytte mer og mer innover. Bruke mine yogiske verktøy til å stanse opp, pause livets ofte fastforward jag, og bare være i øyeblikket. Lytte til hva som trengs her og nå. Følge min lidenskap, følge min indre drivkraft, en flamme født av min sjels udødelige visdom. Da kan jeg ikke feile. Da kan jeg aldri feile, kun lære.
Den dag i dag er jeg så ufattelig glad for HELE min reise. Absolutt alt er utrolig verdifullt. Jeg vil ikke ta bort noe fra reisen, fordi det har ledet meg til der jeg er i dag. Mer bevisst, mer våken, og mye mer i stand til å gi noe edelt videre. Jeg føler meg som en kanal for noe ekte lagd av kjærlighet som må få slippe gjennom. Jeg har hele tiden to valg, å enten reagere utifra frykt eller hva kjærlighet.
En stor del av min jobb med mine klienter og medmennesker, er rett og slett å skape rom. Trygg space. For at du kan være du. Finne roten og bunnen av den du er, skrelle av ytre lag av alt man tror man burde. Heller følge denne indre stemmen, denne ufattelig sterke kraften, som vi alle er født av. Slippe den frem!
Når jeg gjør dette, DA står jeg i egen kraft, DA er jeg sentrert, DA lever jeg i inspirasjon. Jeg står i hva enn det måtte være, hvor enn sårbart, tørre å stå i egne følelser, i egen kraft. Min erfaring er min styrke. Min sårbarhet er min styrke.
Hva så med deg : Resonnerer noe av dette? Skal vi snakke sammen?
+47 928 99950 / kenneth@kmyoga.no