Oppvekst og ung alder

Min oppvekst var trøblete. Jeg var ubevisst mine tanker, jeg hadde ingen anelse om hvorfor jeg ikke var glad i meg selv eller hvorfor utryggheten var som et tykt kvelende tildekkende teppe. Alt var diffust og uklart. Jeg hadde jo ingen verktøy.

I min usikkerhet var jeg det perfekte offer for mobbing. Jeg trykket det virkelig til meg, som om jeg aksepterte at slik skulle det være. Det var i virkeligheten grusomt, og jeg sank mer og mer sammen. Jeg mislikte meg selv og for hver gang jeg tråkket på meg selv så var deg som en nytt kutt i armen.

Min egen værste fiende stod frem, et mønster av å ikke stole på noen, ei heller meg selv, vokste seg stort.
Et evig tilbakevendende monster av veksling mellom smerte og likegyldighet. Jeg hadde solid sosial angst, med påfølgende usikkerhet, selvmedlidenhet, uro og forvirring.

Å være god nok. Å bli sett. Å bli hørt. Det var så vanskelig å være rå og åpent sårbar når jeg ikke stolte på verken meg selv eller de rundt. Jeg hadde ingen ressurser til å hjelpe meg å stanse opp, se på egne mønstre, finne ut hva som egentlig foregikk.

Heldigvis (som jeg skulle forstå mer av noen år senere) havnet jeg i et forhold med et menneske som slet med rusmisbruk. Jeg ble raskt medavhengig. Det var som om jeg ikke hadde noe forhold til egne grenser for hva jeg kunne tillate. Jeg levde fullstendig gjennom det andre mennesket. Jeg lot meg selv overkjøre fordi jeg ikke hadde lært om hvem jeg egentlig var og hvordan være glad i meg selv.

Åpenbaring og endring

Sakte men sikkert møtte jeg en selvhjelpsgruppe hvor jeg begynte reisen på å gå i dybden. Det gikk ekstremt sakte, for jeg startet jo på null. Men det var en start! Årene gikk, og det var egentlig ikke før ryggen kollapset før alt virkelig skjøt fart. En, to, tre prolapser på rekke og rad, og jeg var tvunget inn i et modus av å virkelig begynne å ta vare på meg selv. Både fysisk og psykisk. Det som faktisk skjedde var at de følelsene jeg virkelig slet med, begynte å sette seg i kroppen! Fysiske smerter tvunget frem av ubearbeidede følelser.

Jeg fant etterhvert lærere som virkelig inspirerte og resonnerte. Jeg startet med yoga og meditasjon. Jeg dro til Mexico (3 ganger) og utdannet meg til yoga lærer. Og mye mer. Hele denne reisen, med all jobb innvendig, med all smerte utvendig, har vært helt fantastisk.

Etter at jeg utdannet meg som yogalærer, skjedde det voldsomme omveltninger. Jeg hadde ikke lenger motivasjon til min gamle dagjobb. Den var svært godt betalt, men det økonomiske betydde lite. Jeg visste jeg måtte følge hjertet, min indre veiviser. Jeg møtte selvsagt hindringer på veien og motstand, og spørsmålet ‘dersom du ikke lykkes, og klarer deg som lærer, da vil du vel vende tilbake til en trygg dagjobb?’ Svaret hos meg var klingende, klart og tydelig: Selvsagt ikke! Jeg satset med hele meg. Jeg visste at dette løpet skulle stås ut. Det resonerte tydeligere enn noe annet hadde gjort tidligere. En klarhet som var helt fantastisk og uunngåelig å vende meg bort ifra.

Uvurderlig læring underveis

• Jeg klarte endelig å stoppe opp – å pause.
• Jeg fant verktøy til å se på meg selv! Jeg forstod at alt henger sammen. Kropp, sinn og sjel..
• Jeg sluttet å jage. Ikke minst på å la noe eksternt bestemme over hvordan jeg hadde det innvendig.
• Jeg sluttet å føle at det hele tiden var noe å fikse.
• Jeg sluttet sakte men sikkert med behovet til å bevise noe for andre, for å vise til meg selv at jeg var god nok.
• Jeg sluttet å føle at jeg måtte forsvare noe, ikke minst veien jeg går for MEG.
• Jeg ble mer og mer raus og kjærlig og forståelsesfull mot meg selv, og deretter i bedre stand til å være det mot andre.
• Jeg ble mer og mer til stede i eget liv. Jeg tok større vare på egen kropp, egen fysikk. Jeg lyttet mer og mer innover, hva som trengs i øyeblikket.
• Jeg ble mer og mer fleksibel. Ikke så styrt av situasjonen, men mer opptatt av egne reaksjoner.
• Det ble mer og mer automatikk i aksept av livets situasjoner og være konstruktiv. Uansett.
• Jeg sluttet mer og mer med merkelapper. Navngi hvordan noe burde være eller ikke burde være.
• Jeg sluttet mer og mer å rømme fra egne følelser og tanker. Jeg ble mer i stand til å stoppe opp, kjenne på, stå i det. Til og med forsøke å akseptere å ikke klare å aksepere der og da. Være tålmodig i prosessen.
• Indre lykke og tilfredshet vokste mer og mer.
• En bevissthet at jeg følger en dyp og sterk mening i livet startet å guide meg daglig.
• En bevissthet om at det ikke kun handler om meg-meg-meg vokste. Det handler om OSS. Alle liv er tilknyttet og alt liv er like mye verdt. Et perspektiv av større kjærlighet i forhold til livet og til mine medmennesker kom sterkt frem i lyset, og preget min hverdag.
• Mine lidenskaper, hva jeg elsker å gjøre, hva jeg elsker å fokusere på, er hva som leder meg daglig. Til å være bevisst hvordan jeg har det og ta konstruktive avgjørelser deretter.

Det ble viktig for meg å finne noe som driver meg. Jeg fant det ved å lytte mer og mer innover. Bruke mine yogiske verktøy til å stanse opp, pause livets ofte fastforward jag, og bare være i øyeblikket. Lytte til hva som trengs her og nå. Følge min lidenskap, følge min indre drivkraft, en flamme født av min sjels udødelige visdom. Da kan jeg ikke feile. Da kan jeg aldri feile, kun lære.

Den dag i dag er jeg så ufattelig glad for HELE min reise. Absolutt alt er utrolig verdifullt. Jeg vil ikke ta bort noe fra reisen, fordi det har ledet meg til der jeg er i dag. Mer bevisst, mer våken, og mye mer i stand til å gi noe edelt videre. Jeg føler meg som en kanal for noe ekte lagd av kjærlighet som må få slippe gjennom. Jeg har hele tiden to valg, å enten reagere utifra frykt eller hva kjærlighet.

En stor del av min jobb med mine klienter og medmennesker, er rett og slett å skape rom. Trygg space. For at du kan være du. Finne roten og bunnen av den du er, skrelle av ytre lag av alt man tror man burde. Heller følge denne indre stemmen, denne ufattelig sterke kraften, som vi alle er født av. Slippe den frem!

Når jeg gjør dette, DA står jeg i egen kraft, DA er jeg sentrert, DA lever jeg i inspirasjon. Jeg står i hva enn det måtte være, hvor enn sårbart, tørre å stå i egne følelser, i egen kraft. Min erfaring er min styrke. Min sårbarhet er min styrke.

Hva så med deg : Resonnerer noe av dette? Skal vi snakke sammen?