Være sårbar

Hva skjer når jeg er syk/skadet/ekstremt nede for telling? Jeg hadde en samtale med et nydelig medmenneske, hvor vi begge var inne på at det er viktig å ta vare på seg selv gjennom denne prosessen. Jeg sa selv at jeg ikke har så mye å gi andre før jeg ordner egen helse først. 

Men…. egne ord resonnerte ikke helt! Jeg klarte verken fordøye eller gi slipp på den setningen. 

Hjelpe meg selv før jeg kan hjelpe andre, det høres naturlig ut og KAN være korrekt. Men jeg skal også passe meg fra å frarøve andre menneskers frihet til å vurdere selv.

Hva om jeg står i meg selv, virkelig tør å være sårbar. Bare er den jeg er i øyeblikket, uten å måtte tenke på noe jeg kan være mer i stand til i fremtiden. 

Hva om om mine idéer om hvordan jeg BURDE oppføre meg er grums fra fortiden som slettes ikke er det gunstigste NÅ. 

Hva om å legge bort en rustning av beskyttelse er nøyaktig hva omgivelsene rundt heller trenger å se? 

Jeg overgir da min trang til kontroll og anerkjenner at det er LOV å være sårbar. Hva om jeg innser at dette styrker heller enn svekker? 

Hvorfor skulle jeg automatisk vente med å ha noe å gi til andre? Det kan rett og slett være tillærte gamle tankemønstre som peker mot noe så hinsides at jeg er ikke god nok. Eller enda tydeligere. 

Jeg er ikke nok. 

For en forferdelig følelse. 

Har dere kjent på den? De fleste har vel på et eller annet tidspunkt. 

Sårbar. Det kan mistenkes som å være svak. Men det er det ikke! 

For meg handler det om å stoppe opp, lytte innover, hva er det aller mest behov for akkurat nå, uansett hvor skummelt. 

Hva er da det riktige å gjøre, og ha MOT til å gjøre dette. 

Det handler ikke om spy ut hva som er vondt og vanskelig i eget liv. Det handler ikke om å lufte åpne sår. 

Å være sårbar er å være tro mot meg selv. 

Er jeg altfor redd for at mine sår skal pirkes i, og andres meninger om meg gjerne betyr mer enn mine egne, så er det klart en rustning settes på. 

Om jeg forstår styrken i å være naken så preller motstand lettere av. Det er alltid noen der ute som ikke er enig med meg, men hvor mye lit skal jeg virkelig sette til andre kontra å stå i meg selv? 

Konklusjon. Jeg forsøker, så godt det lar seg gjøre, å stoppe opp og lytte. Dessuten, et autentisk og genuint møte og relasjon med et annet menneske kan faktisk gjøre underverker i sinnet (og kroppen). For begge parter. 

Peace 🙏🏽

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*