I anledning verdensdagen for psykisk helse. Jeg sier følgende utifra egen erfaring, hvor jeg i årevis gikk og tråkka på meg selv. Om du har det sinnssykt bra eller om du sliter, eller noe midt imellom, følgende er uansett verdt å prøve...
Du kan gjerne tenke at dette høres teit om, men hva om du stiller deg foran speilet.
Nå. Uten sminke eller maske 🎭 Gå gjennom utseendet ditt, fakter, rynker, fra topp til tå.... Hvor fort går det før du finner noe du er misfornøyd med? Selv om du er tålig fornøyd, ikke for å lete etter 'feil' men er det et sted du stopper opp som du rynker på nesa over? Hvor fort går det før du dømmer deg selv, at du ikke er bra nok, denne ekle under huden krypende følelsen av å ikke være fornøyd? Er du klar over at dette kan være grunnen til at du finner mye ellers i samfunnet å klage over? I samfunnet, hos andre mennesker, venner, familie, ukjente. Alt begynner med hvordan DU ser på DEG. Ikke bare om det fysiske, men alt.
Ok.
Kan du prøve noe. Kikk inn under huden. Forbi lagene. Do it. Funka ikke? Prøv igjen. Inn i øynene. Virkelig inn der, inn under alt som har form, forbi alt som kan synes. Hva finner du der da? Er ikke du egentlig bare jævlig bra? Du er helt fantastisk. På din måte! Du er! Uavhengig av hva du selv måtte tenke om deg selv eller andres meninger du (for lett?) kan ta til deg. Du er rå og du er bra!
Å dømme er det mest naturlige i verden. Ihvertfall noe av det.
Kan du til slutt prøve, akkurat nå, å fange det opp når du dømmer. Både deg selv og et annet menneske.
Å legge merke til eget tankemønster gir en vanvittig frihet. Og du blir hakket mer våken. Det gjør ihvertfall jeg.
