Hvor ofte skaper ikke tankene historier som forvrenges fra sannheten? Å dvele ved en hendelse, igjen og igjen, med tilførsel av følelser som spesielt redsel, kan føre til at den ekte sannheten faktisk svinner hen. Et tankespinn som skaper urealistiske blikk både på hendelsen, personer rundt og ikke minst meg selv. Å klandre blir da enkelt. Tankene bruker meg, jeg drukner i gjørma av en illusjon.
Hva gjør jeg for å slippe løs?
Slutte å gjøre.
Dype pust. Tillate. Observere, spesielt egne reaksjoner. Ikke tolke for mye men se på alt fra et dypere mer bevisst ståsted. Klappe tankene på hodet og fortelle dem at det er helt ok at de er til stede, men de har ingen makt.
Jeg skriver dette aller mest for å se på eget mønster, hva jeg har eller har hatt en tendens til å gjøre. Forvridde sannheter skaper stor lidelse.
