Å pause

I møte med konflikt eller vanskeligheter, uansett form, hvor utfallet er uklart, hvordan responderer jeg?

Ingen situasjoner er helt like, men en underliggende reaksjon kan likevel være gjennomgående dominerende.

Frykt?

Usikkerhet?

Klandrer jeg lett andre for hvordan jeg har det?

Bekymring?

Frykt i seg selv er ikke farlig, det er bare en naturlig respons gitt omstendigheter og innlærte mønstre tilbake i tid.

Hvordan jeg relaterer til følelsene underveis derimot, er hva som bestemmer om frykten fortsetter som før i samspill med lidelse.

Lidelse mentalt, kommer ikke fra situasjonen i seg selv, den kommer fra reaksjonen. Lidelse = motstand / ikke aksept.

PAUSE.

Kan jeg akkurat i gitt øyeblikk forsøke å akseptere kaoset, stormen, det uvisse.

Kan jeg også forsøke å akseptere frykten som oppstår, og alle andre følelser som er der og da, uten å forsøke å gjemme eller skyve dem bort.

Kan jeg inkludere noen goooode laaaaange dyyype pust?

Aksept er ikke noe påført fake positivisme eller passivt å bare godta.

Aksept er reality check.

Det som eksisterer eksisterer enten jeg vil det eller ikke. Motstand mot dette skaper bare mer lidelse.

Aksept skaper plass. Space rundt situasjonen eller følelsen. Jeg er mer i mitt senter, hvor alt er mer tydelig.

Alt starter med å stoppe litt opp. Pause. Se hva som skjer innvendig, se på egne reaksjoner, og la de telle mer enn situasjonen i seg selv 🙏🏽