Det snakkes ofte om at yoga er mer kunnskap. Legge til. Vite mer. Strekke seg etter.
Kanskje det handler mer om det motsatte.
Å heller skrelle av.
Stoppe opp.
Yoga for meg er egentlig ikke å gjøre meg selv bedre eller legge til noe.
Hva om det er vesentlig bedre å plukke bort lag for lag av tillærte tankemønstre og overlevelsesmekanismer som skaper stress i hverdagen. Og at det ikke trengs å søkes mer, mer, mer. Men heller at det er godt nok, her og nå, å ikke trenge noe mer enn akkurat det jeg besitter. Under alle lagene. At jeg er god nok, fullstendig uavhengig av noe eksternt eller noe i fremtiden.
Og fra dette utgangspunktet, lage kreative planer fullt av energi, lidenskap og være fullstendig dedikert, yte mitt 'beste'. Samtidig uten behov for å jage og nå noe hele tiden i fremtiden, uten å ære hva som er her og nå.
Kanskje DET er nøyaktig hva som forsøkes ta med inn i enhver yoga posisjon. Mer liv, mer kraft, når jeg kan være mer til stede uten å dømme eller lengte for mye.
Alt flyter så mye bedre om jeg unngår å stå i veien. 🙏🏽
