Kroppen hviler. Et teppe av stillhet omslutter og tildekker samtlige legemsdeler. Hvert utpust tillater huden å bli et lite hakk mykere. Spesielt i ansiktet, hvor spenninger får mulighet til å trekke seg noe tilbake. Gi slipp på kjeven.
Den menneskelige formen blir tung og støttet idet den smelter ned i underlaget. Pustens reise gjennom kroppen er preget av harmonisk stødighet med ingen hast. Alt til sin tid, fra kjernen ved navlen ut til fingertuppene og tilbake igjen. Fra kjernen ut til tærne og tilbake igjen. Sakte bevegelse som en bølge som rolig treffer land og trekker seg tilbake igjen.
Vind, bølge, pust, alt blir ett. Med kroppen som hviler og blir pustet av kraften fra Universet. Ingen anstrengelse.
Shavasana. Å dø fra det overfladiske for å slippe løs oppbygde spenninger. La barrierer falle, la enhver mur smuldre, gi slipp, bli naken i all din prakt. Rustningen din, overlevelsesmekanismen, din solide beskyttelse...trodde du. Gis slipp på. Gamle tankemønstre som egostyrt har holdt liv i bittersøt lidelse igjen og igjen, gis slipp på. Tilknytning til et bilde, et uttrykk av hvem du BURDE være, gis slipp på. Hva som er igjen er å bare være. Anerkjenne. Godta. Like. Til og med noe så vilt som å elske. Den du er her og nå. Respekt. For deg selv, og den veien du går. Og i dette møtet med deg selv kanskje du innser hvor like mye verdt en annens reise er, og hvordan de må ta alle sine egne valg, og fortjener like mye respekt.
Våkn opp med utvidet nysgjerrighet. Og en bryggende flamme fra dypet! Regenerert. Inspirert. Ikke ny. Men ekte. Rå. Uten filter.
