Jeg kjenner av til, i likhet med mange, på presset mot å prestere.
Å kunne gi noe som er godt nok. Verdifullt nok. Betydningsfullt nok. Spesielt når egne ryggsmerter er på sitt mest utfordrende.
Hvordan kan jeg 'prestere' godt nok, har jeg nok å gi i denne fasen?
Når jeg kjenner på det er det så utrolig viktig å stoppe opp. Ubevisst kan jeg kjenne på et slags stress, en uforklarlig følelse av uro. Å skape bevissthet rundt denne følelsen kler egoet nakent.
For det er nettopp egoets fremgangsmåte og struktur som må belyses.
Hvorfor kjenner jeg på dette behovet mot å være 'nok'?
Svaret er at det ikke er MEG som kjenner behovet. Det er den ubevisste delen preget av fortidens tankemønster som trer frem. Et slags falsk jeg, som lever av og er ubunnhørlig avhengig av eksterne bekreftelser og at det som er her og nå i meg aldri er nok, og det alltid må jages etter mer mer mer.
Når dette belyses, skapes det mer plass i sinnet. Tankemønster mister sin makt, svinner hen og erstattes av en større bevissthet som er bak tanken, som kun observerer.
Som vet at jeg alltid er nok. Og trenger ikke streve for å vite det. Trenger ikke noe annet enn hva som eksisterer innvendig akkurat her og nå. All is well.
Denne runddansen vil fortsette.
Og det er både utfordrende og fint. Fint fordi jeg blir hjulpet til å evne å relatere dypere med andre mennesket preget av samme utfordringer. Og å alltid omfavne det å være et menneske av kjøtt og blod. Som er verken over eller under mine medmennesker.
