Merkelapper. Passe inn i samfunnet. Gjøre det som forventes. Hele tiden fremheve og vise frem det som er flott og stort og fantastisk på utsiden.
Hvordan verdsette akkurat DEG. Du er født inn i dette livet med makeløse kvaliteter og ikke minst VERDI uansett hva du får til på skolen og i hverdagen. Hvorfor skal alle måles opp og ned med merkelapper, det være fra karakterer i skolen til status i jobbsituasjon?
Hvordan behandler jeg MEG. Hvordan ser jeg på MEG.
En selvfølelse og trygghet er så utrolig preget av oppvekst, nærhet, å bli sett, anerkjent, elsket. Og som ung, ihvertfall for egen del, var jeg jo ubevisst mine tanker, jeg hadde ingen anelse om hvorfor jeg ikke var glad i meg selv eller hvorfor utryggheten var som et tykt kvelende tildekkende teppe. Alt var diffust og uklart. Jeg hadde jo ingen verktøy! For hver gang jeg tråkket på meg selv så var deg som en nytt kutt i armen. Min egen værste fiende stod frem, et mønster av å ikke stole på noen, ei heller meg selv, vokste seg stort. Et evig tilbakevendende monster av veksling mellom smerte og likegyldighet.
'
Å være god nok. Å bli sett. Å bli hørt. Det er så forbanna vanskelig å være rå og åpent sårbar når du ikke stoler på verken deg selv eller de rundt. Og bryte med mønster tidlig nok. Få hjelp til å stoppe opp, gå innover. Få kontakt. Hvem er jeg? Styrke kobling til det indre. Aksept av hva som er der inne. En reise innover, en evig prosess. For min del tok dette lang tid, sakte men sikkert, fant jeg verktøy som rett og slett handlet om å stoppe opp. Puste. Være. Ikke måtte være noe jeg ikke var eller prestere så voldsomt og JAGE. Men heller alltid rett og slett være god nok Yoga var og er uvurdelig, ikke først og fremst grunnet det fysiske, men hvordan det lærer meg å være fullstendig til stede i enhver situasjon, både gode og vonde. Ta alt innover. Ikke sette en merkelapp på følelser. Ikke tråkke på meg selv fordi jeg føler sånn eller sånn. Men anerkjenne, til og med i de verste øyeblikk. Sånn er det nå. Unngå å rømme fordi noe blir vanskelig. Stå i det, stole på at alt jeg blir gitt i dette øyeblikk er jeg faktisk i stand til å takle. Noen ganger med hjelp. Tillate å være sårbar og ekkel. Være rå. Være meg.
Det som er helt klart, hvordan jeg behandler meg selv vil styre hvordan jeg behandler andre. Er det så mye sperrer, vegger, selvhat og smerte så tyder det ihvertfall for egen del på at jeg ikke tør og ikke orker å bli kjent med meg selv. Og jeg er helsikes sikker på at jeg ikke har noe godt å tilby andre. Mitt hat mot meg selv blir fort hat mot de rundt. Jeg stoler ikke på verden. Verden er jævlig. Så til det motsatte. Alle mennesker har en unik gave, noe de kan elske å gjøre, en lidenskap. Å oppfordre til å forfølge denne, egentlig uansett hva det er, når de kanskje ikke stoler nok på egne evner, vil være en massiv støtte.
Det er altfor mange der ute som sliter. Som bare trenger å bli SETT. Å vite at nettopp DU er god nok. Bli lagt en arm rundt. Sett inn i øynene. Hey. Jeg ser deg. Jeg bryr meg ikke om hva du kan og ikke kan, dine prestasjoner og hva du selv kaller for 'feil'. Jeg ser deg og jeg bryr meg. Du er født godt nok, visste du at du for alltid vil være god nok?
Og du. Det andre sier og mener om deg. Kan du være 100% sikker på at det stemmer? Eller er det et større tegn på at andre har et behov for å dømme og du kanskje lar andres mening få en litt for stor betydning i form av en bekreftelse?
Visste du at andres ord definerer deg ikke. Du er ikke i en bås. Du er fri.
Tusen takk for at du tok deg tid til å lese. Ord er uansett ikke nok.
Handling må til. Se forbi alt det ytre. Inn i substansen.
Takk til alle som inspirerer. Dere som tør være sårbare og deler av deres erfaringer. Dere trengs! Del mer! De unge må høre det!
