Det har vært mye smerte, både mentalt og fysisk. Det er en reise jeg den dag i dag er ufattelig glad for. Og ikke minst stolt av. Det er min reise, og den omfavner jeg med hele meg. Det ender opp med å ta valg. Og det velges ofte mellom to sterke motstridende valg. Frykt eller kjærlighet. Hva velger jeg?
Starten
Kort fortalt fra barndommen, så handlet det om å ikke føle meg god nok eller bli sett. Rett og slett hørt og anerkjent. Jeg hadde ingen ressurser til å hjelpe meg å stanse opp, se på egne mønstre, finne ut hva som egentlig foregikk. Jeg slet med depresjoner og hele veien en underliggende ekkel følelse, som aldri forsvant. Jeg klarte aldri å være helt fornøyd med noe. Det var alltid noe som manglet.
Prolaps!
Min første skiveprolaps i korsryggen kom ut av det blå, fra en tur i skogen tilbake i 2008. I den tiden var “prolaps” et livsfarlig ord for meg, og det ble starten på en reise fylt med frykt. Det hemmet meg fullstendig i flere måneder. Så ble det i tur og orden, en rekke besøk til lege, fysioterapaut, kiropraktor, naprapat, spesialister osv. Noe tid senere merket jeg bedring, etter å ha dedikert mer og mer av min tid til fysisk aktivitet, bygge opp kjernemuskulatur, mobilitet osv. Men det virket svært ustabilt, for nok en gang kom det en kraftig prolaps, denne gang i forbindelse med trening (som jeg i mitt hode forklarte med at det var på grunn av aktiviteten). Det medførte også nummenhet og smerte ut i ben. Denne gang ble jeg enda reddere, og ryggskole, spesialister, osteopater og naprapater (og ikke minst smertestillende) ble i tur og orden besøkt for å få bukt med “problemet”.
Fra den dag i 2012 var det daglig smerte, av varierende grad, og jeg bestemte meg for at ryggen min var svak. Det bekreftet også mange av ekspertene i helsevesenet. Så jeg ble mer og mer forsiktig, spente meg mer og mer. Jeg bygget store deler av min identitet rundt det å ha vondt i ryggen. Jeg var Kenneth med vondt i ryggen. Jeg tok det til meg, og den slags identitet er ufattelig vanskelig å gjøre noe med. På en måte ville jeg ha den, for jeg ville at alle skulle anerkjenne smertene mine! Samtidig så hjalp det å vedlikeholde smertene.
Smertene
Det var de typiske symptomene. Å sitte lengre tid om gangen skapte økende smerter og ubehag. I tillegg kjentes det som høyre benet visnet. Det var ikke noe bedre å stå. I lage perioder kunne jeg stå stille maks 5 minutter om gangen før jeg kjente det begynte å kollapse i korsryggen, og ikke minst bena. I tillegg var nettene ofte krevende. Å ligge på magen var umulig, og det å ligge på siden fungerte kun i få minutter. Å ligge direkte på ryggen for lenge om gangen gikk heller ikke, så nettene startet med å rett og slett skifte stilling uttallige ganger. Inntil kroppen var så sliten at jeg rett og slett sovnet av utmattelse. Bevegelse hjalp, men man kan jo ikke bevege seg hele døgnet, så det ble konstant søken etter å finne en form for balanse. I mine verste perioder var frykten fullstendig overhengende. Liggende på natta og ikke vite om jeg burde ringe 113 eller ikke. En redsel som handlet om mye mer enn de fysiske smertene. Mentalt var det værst. Redd for om kroppen var ødelagt, om jeg skulle miste følelsene fullstendig i bena, hva da som ville skje, og usikker på valg å ta, usikker på om jeg tok feil valg osv. Det var en vanvittig reise - så jeg kan resonnere med alle som har disse smertene - jeg føler en godhet mot alle de som har dette ubehaget. Det tar over hele livet. Det er altoppslukende. Du har min fulle forståelse.
Det må også nevnes at det kom snikende smerter i nakken i tillegg. Som var utrolig rart, hvordan hang alt dette sammen egentlig? Etter uttallige MR ble det aldri avdekket at det var noe stort problem med nakken. Kan du selv gjenkjenne noe av dette i din egen historie?
Sosiale evnts, treffe venner, være med på ting. Hvor mye jeg unngikk dette er utrolig. Jeg orket ikke alltid forklare den egentlig grunnen til at jeg ikke ville være med. Jeg var livredd for at smertene skulle ta overhånd, og hvordan jeg skulle kjenne meg akkurat der og da. OG jeg var redd for at jeg ikke hadde nok å gi av meg selv til de rundt. Det var en fryktelig ensom reise. Det var vanskelig å forklare alt rundt smertene, ikke minst når alt ikke kunne ses på utsiden. Den mentale faktoren og usikkerheten var overveldende.
Redselen for å gjøre smertene verre lå underliggende i hverdagen. Ikke minst også når jeg hadde gode dager. Da ble jeg jo redd for at det skulle blusse opp igjen, så jeg spente meg (vet jeg i dag). Også i forbindelse med trening, hvor jeg både bevisst og ubevisst har skapt spenningen i egen kropp, som om jeg forberedte meg selv på at “nå smeller det igjen snart!”. Da legger jeg opp til det selv. Ryggen er forunderlig, og det er ikke lett å forstå. Når alt er usikkert er det SÅ lett å gjøre ryggen til en fiende! Når redselen tar over så kan det fort bli mørkt. Hvordan skulle jeg komme ut av dette, bli mindre redd og behandle ryggen min på en annen og mer vennlig måte?
Men hvorfor fungerer dette ikke?!?
I min yoga praksis så ble målet mitt mer og mer å strekke for å bli kvitt smertene. Jeg ble mer og mer fleksibel, men smertene ble aldri bedre. Hvorfor fungerer dette ikke da jeg er mer enn myk nok? Jeg kjente en sterk frustrasjon innta kroppen.
Forståelse
Jeg begynte å studere mer rundt smertene. Hvordan henger alt sammen egentlig? Jeg startet sakte men sikkert å endre, ikke bare min egen yoga praksis, men rett og slett holdningen min. Til meg selv, til alle rundt, til livet! Tiden var inne for å se på helheten i meg - med godhet. Jeg måtte grave ekstra dypt ned i egne mønstre, som jeg hadde tatt med meg fra barndommen. Jeg var så vant til å tråkke på meg selv, ikke være fornøyd, og ikke minst ha den underliggende ekle følelsen av å ikke være god nok. Jeg måtte gå dypere inn i dette, undersøke hvordan jeg egentlig har det med meg selv. Sakte men sikkert snek en ny bevissthet inn i hele meg, inn i hver celle i kroppen. Det tok tid, men det utviklet seg noe helt nytt, ferskt, friskt! Alt endret seg, inkludert hvordan jeg praktiserte og trente. Det handlet nå om å nærme meg frykten med et vennlig blikk. Nærme meg ryggen (og alt) med større nysgjerrighet.
Fastforward til NÅ: Min fysiske praksis i dag er et stort repertoir av utrolig mange øvelser, som jeg virkelig elsker. Som kjennes godt ut, som er fint for systemet mitt, som er tilpasset meg og ikke motsatt. Dette er også noe jeg gir videre i dette programmet. Ikke bare øvelsene, men at alt må tilpasses deg, din kropp og din hverdag.
Min identitet
I denne reisen begynte det å åpenbare seg dypere spørsmål - blant annet: Hvem ER jeg egentlig? Hva er min identitet - og hvordan kan jeg bli fri fra alle mine forutinntatte følelser om både meg selv og alle andre mennesker? Hvor låst eller hvor fri er jeg egentlig? Hvor autentisk kontakt har jeg med meg selv? Hvor ærlig kan jeg være med meg selv? Hvilke følelser er undergravd og oversett? Hva er det jeg ikke har bearbeidet godt nok? Hvor hel er jeg egentlig? Hvor mye kan jeg hvile i meg selv - og kjenne ro og harmoni? Jeg var en people pleaser fra ung alder. Andres meninger betydde mer enn mine egne, ergo jeg holdt så mye inne! Det er ikke noe rart det festet seg spenninger i kroppen. Hva slags personlighetstype er du?
Det kan i prosessen være viktig å ta en ekstra kikk på deg selv. Dog - uten å dømme. Kan du være god mot deg selv, uansett hva du finner? Uansett hva du ser? Kan du vite at du er så mye mer enn det overfladiske som vi lett dømmer etter? Du er fri - du er mektig - du er fantastisk - og du fortjener det aller beste!
Yogalærer
Disse store universelle spørsmål - ah - det var en omveltning av edelt slag. Underveis i stormen hadde jeg utdannet meg som yogalærer, og virkelig gått inn på en ny reise i livet mitt - hvor det handler om helhet, frhihet og inspirasjon! Jeg fant uvurderlige verktøy på reisen - ikke minst for hvordan jeg behandler meg selv og ryggen min. Jeg vet i dag at ryggen min - og det jeg kjenner - er sensations / følelser. Setter jeg en merkelapp på dem at det er noe negativt som jeg vil ha bort - så forsterker jeg bare symptomene. Hvis jeg ikke er fornøyd, konstant jager mot å fikse et problem - så blir problemet sterkere. Dessten, jeg har ingenting å bevise overfor noen lenger - og jeg trenger slettes ikke vedlikeholde min identitet som handler om ryggen min. Jeg er så mye mer enn ryggen min. Jeg er meg.
Raushet
Jeg ble mer og mer raus og kjærlig og forståelsesfull mot meg selv, og deretter i bedre stand til å være det mot andre. Det handler så mye om aksept. Ahhhh kan jeg sitte her akkurat i dette øyeblikket og ha en aksept, om at alt er akkurat som det er. Da blir det et stort vennlig blikk mot de delene av meg selv som jeg tidligere nærmest hatet. Jeg tillater ALT. Det er ikke enkelt, og det kan gjerne ta tid (det gjorde det med meg!) - men det ER mulig.
Hverdagen min i dag
Det er en HELT annen hverdag i dag. Jeg kjenner fremdeles symptomer i ryggen, som jeg tidligere kalte smerte. Men det er av mye mindre grad - og det er ikke lenger de som har kontroll - det er ikke lenger de som styrer showet. Jeg ser dem, jeg anerkjenner dem - nærmest klapper dem på hodet. De er der og det får de lov til. Så får de mindre makt. mens jeg heller velger å leve i min solide inspirasjon. Jeg gjør den dag i dag ting jeg ikke trodde skulle være mulig! Ikke minst fysisk, med friere bevegelse og en helt annen hverdag. Livet mitt er mye større nå - mektigere - med fokus på hva som er bra - hvilken retning jeg vil gå - mitt livs purpose - som jeg virkelig brenner for! Og det er derfor jeg har så mye overskudd akkurat nå til å dele dette programmet med DEG. Dette er min reise - min praksis - som jeg ønsker å dele.
Hva kan jeg gi DEG?
Så hva kan jeg gi deg? Solid erfaring! Jeg har virkelig levd gjennom dette. For ikke å nevne også en operasjon med utskiftede ryggvirvel skiver og inn med titan. ALT er prøvd. Kjenner du også at du har prøvd alt? Du har min medfølelse. Men du - det ER håp. Kan du tro meg? Vil du bli med meg på denne reisen? Vi må kombinere det fysiske med det mentale og emosjonelle. Alt henger sammen. Vi må se på helheten. Dette kan ha potensiale til å endre livet ditt!
