Jeg er syk.
Jeg er stresset.
Jeg er såret.
Ord jeg legger til etter 'jeg er' hjelper meg å forbli i denne tilstanden!
Dessuten, det er nesten som å si at dette ER min identitet!
Hva med heller å anerkjenne at dette IKKE er en del av min identitet, ved å heller si noe sånn som, min kropp er preget av sykdom. Stress har inntatt min kropp. En sår følelse har gjort sitt inntog. Dette er vel så anerkjennende og det gir rom for min identitet til å bli mer fri!
Selvbekreftende og ofte hjelpsomme slagord som 'Jeg er god nok' eller 'Jeg er sterk nok' kan faktisk også være det motsatte. Hvis jeg lar dem. Hvor lett vippes dette ikke over til 'Jeg er ikke god nok' og 'Jeg er ikke sterk nok'.
Hva med noe så enkelt som 'Jeg Er'
Min sterkeste meditasjon på yogamatta er å bare være. Med alt. Jeg er verken syk, skadet, såret eller stresset. Klart jeg er god nok. Og det kan være en fantastisk måte å snakke til seg selv på. Men ikke glem å se bak dette. Hva med å forenkle det, for å gå enda dypere.
Jeg ER.
Kan det være nok?
Hva med deg? Kan du sitte på matta et par minutter uten noen som helst preferanser eller merkelapper, og kjenne på hvem du er, uten å tenke, bare kjenn. Under alle overfladiske lag. Hva slår hjertet ditt, hva får blodet ditt til å strømme og bruse. Hvem ER du?