Hvor mye identifiserer du deg med noe fra fortiden? Hvor mye henger en spesifikk episode igjen, som kommer opp igjen og igjen og realiserer seg i ulike settinger fordi du ikke klarer å gi slipp på det?
Se også på foreldrene dine, da noe ubevisst kan ha blitt gitt videre til deg så og si fra fødselen. En smerte eller uro. Det kan være vanskelig å fange opp, men legg merke til hva enn det er som kommer til overflaten igjen og igjen. Lidelse? Kan du se dem uten å dømme for mye? Relater til deg selv. Kryp under huden på deg selv. Vær nysgjerrig. Også uten å dømme deg selv.
Pust. Vær til stede. Hvem er du? Hvem er du egentlig, under alle lagene. Langt forbi tilknytningen til din fortid.
The monkey mind. Den uendelige porteføljen av tanker som aldri stanser. Kan du stilne sinnet ditt? Prøv å slutte å tenke. Funker det? Kanskje du ser at det bare vil være enda en måte for sinnet å tenke på. Sinnet spør sinnet om å slutte å tenke. Bare en ny tanke i gjære...
Denne stemmen. Kan du klare å stå på sidelinjen og observere tankestrømmen uten å ta direkte del i den, eller flyte bort? Tankene, som så ofte spekulerer og dømmer. Tilstedeværelsen forsvinner idet tankene overtar kontrollen. Kan du se at du er mye mer enn tankene dine, og hva de er identifisert med? Noe dypt under huden. Noe mye større.
For meg. Over alt. Akkurat i dette øyeblikket. Så er jeg sentrert. Og nysgjerrig. Ingen fordom. Ingen spekulasjon. I mot noen. Jeg kommer til å dømme igjen. Garantert. Men målet er å fange meg selv når det skjer.
