Dypere fleksibilitet for meg er først og fremst mentalt.
Lidelse skapes ved å ikke være enig i, eller ha motstand mot hva som faktisk er reelt. Ved f. eks å legge for mye vekt på misnøye. At jeg ikke er sterk nok, myk nok, god nok jobb/hus/status, crappy forhold, crappy situasjon/hendelse/fortid som preger meg +++. Dvs noe å legge skylden på for egen misnøye.
Hvis jeg fortsetter å fokusere på at noe mangler i livet mitt, og underbygge en ekkel misnøye, så vil det ofte lede til en følelse av at noe alltid mangler.
For meg, ved å akseptere en situasjon, betyr det ikke å passivt erkjenne nederlag og bare godta uten videre.
Det handler mer om å unngå å tre inn i en offer-rolle. Why me. Hvorfor skjer dette meg. Osv. Jeg kan nærme meg enhver livssituasjon med et valg mellom hendene.
Å akseptere hva som er reelt, hva som faktisk foregår (det er jo tilnærmet sinnssykt å prøve å benekte noe som er sant, om du tenker over det) så gir det meg en enorm kraft. Våken og observant indre verden gir meg muligheten til å bestemme selv, og kan ta konstruktive valg for egen mentale helse. Destruktiv motstand er komfortabelt, men livsfarlig. Kjør den andre veien 🙏🏽👌🏽
